fredag 27. mai 2011

Fredag

Det er sjeldent jeg blogger husfasade da vi vårt lille hus verken er stort, prangende eller særlig interessant. Fra den lille skogskollen ovenfor huset ser det nærmest ut som om rødhette skulle bo der, men jeg liker det, og jeg er nærmest euforisk over at man kan åpne porten i gjerdet (som snart skal bli hvitt - jeg skal bare først) og komme rett ut i naturen.
Ikke fordi jeg er et sosialt utskudd som ikke tåler å være sammen med andre - jeg har opptil flere venner må jeg få legge til - men det er det noe med det å ha en liten uteverden helt og uforstyrret for seg selv der man kan tusle rundt i bikini uten å gi naboene et peep show. Og på terrassen og i den knøttlille hagen vår - der har vi en liten bit natur som er bare vår (for ikke å snakke om en sklie som trolig har Norgesrekord i å være orange!).


Litt av berget (eller fjellet som Lille w sier) som ligger ved tomten vår strekker seg ned i hagen. En del av hagen er derfor et naturlige blomster/steinbed som utrolig nok blomstrer i beste velgående på femte uken på tross av mine svært lite grønne fingre. Spør meg om en uke eller to så tenker jeg det er balanse i systemet igjen! Blomster blir suicidale hos meg. Slik er det bare..


Hva vil hun med dette innlegget egentlig, tenker kanskje du? Akkurat som om det lar seg skjule at jeg skriver dette innlegget ene og alene for å vise frem det nye rekkverket. Nevnte jeg at jeg har bygd det selv? :) Patetisk og prangende stolthet er helt på sin plass i min bok når man har utført slikt ypperlig snekkerarbeid.


Den nye sofaen på terrassen er for øvrig årets beste kjøp. Solen trenger ikke mer enn å sniktitte litt frem bak skyene før jeg ligger i et langstrakt og uhyre elegant svalestup mot yndlingsplassen inne i kroken. Det må sies at svalestupene har opptredd noe skjeldent i det siste. Dustevær!


Lille har forresten virkelig fått øynene opp for fiske for tiden. Barna fisket nemlig ned i trappegangen vår på 17. mai, og på mirakuløst vis dukket den ene lille godteposen etter den andre opp fra "fiskedammen". Jeg kjente derfor hjertet svulme litt ekstra da jeg på lørdag tuslet gjennom stuen og så at den lille optimisten min hadde funnet fiskestangen og igjen lagt ut på fisketur. *Det nappet jo for noen dager siden, så kanskje det napper igjen*. Han fikk fisk denne gangen også! Jeg er jo ikke en stein!


En uke igjen - så Marbella i de to neste! Snart er sommeren her! Hurra:)

Ha en fin helg!

fredag 20. mai 2011

When I am dead

Jeg jogger mye for tiden. Jeg jogger fordi det gjør meg glad og fordi det gir meg en herlig anledning til å bare la tankene fly og til å la lange arbeidsdager ristes ut av hode og kropp. Jeg jogger langs skogsstier som lukter våt jord, og jeg jogger langs grønne åkre med spirende blomster i grøftekantene og nysgjerrige hester bak innhengningene. Men enda viktigere - jeg jogger på veier som mamma har gått smilende på, som hun har syklet på eller som hun jogget på hun også. Så jeg tenker på henne. Alltid. Men aller mest når luften er ekstra frisk, når fargene er sterkest, eller når solen titter frem bak skyene. Da jogger jeg med mamma.

Etter noen kilometer jogger jeg forbi kirkegården der mamma ligger gravlagt. Jeg lurer alltid på om jeg skal jogge innom. Men jeg gjør det sjeldent. Fordi det gjør meg så uendelig trist. Fordi jeg ikke føler at det er der mamma er. Fordi jeg ikke orker tanken på å jogge videre og etterlate henne der. Jeg vil jo så mye heller ha henne med meg hele tiden.

Og så fant jeg denne:

DO NOT STAND ON MY GRAVE AND WEEP.
I AM NOT THERE, I DO NOT SLEEP.
I AM THE THOUSAND WINDS THAT BLOW,
I AM THE DIAMOND GLINTS ON SNOW.
I AM THE SUNLIGHT ON RIPENED GRAIN,
I AM THE GENTLE AUTUMN`S RAIN.
WHEN YOU AWAKEN IN THE MORNING`S HUSH,
I AM THE SWIFT UPLIFTING RUSH
OF QUIET BIRDS IN CIRCLED FLIGHT.
I AM THE STARS THAT SHINE AT NIGHT.
DO NOT STAND AT MY GRAVE AND CRY,
I AM NOT THERE, I DID NOT DIE.


Christina Rossetti

Snart 2 år siden nå. Som jeg savner deg!

tirsdag 10. mai 2011

Terrassemøbler i hus

Status: Tidenes fineste vårvær (jeg har begynt å få litt brune ben, jeg tuller ikke), tidenes største gruppe unisont glade nordmenn (elsker når vi tiner samtidig med snøen), tidens dårligste blogging (kjenner det er viktigere å nyte bonussommeren enn å skrive om den), og tidenes største brekningsfornemmelser når jeg hører ordet maling. Grøss. Rekkverk. Brrrr. Selv ordet kost får meg til å måtte svelge tappert unna.

Jeg er lei av å pusse opp terrasse!

Men det blir fint! Her er en liten preview:)


I'll be back. Når solen forsvinner:)

Ha en fin kveld!

Klem A